Vi har sett mulige eksamensoppgaver. Der kom det ord jeg ikke kan. Skremmende!

Lagt til 31.10.08

Jeg skrev denne posten mest for å minne meg selv om å sjekke ut disse begrepene som stod i den ene oppgaven vi fikk se. Jeg hadde liten lyst til å så en slik oppgave uten å kunne besvare den. Forklaringen til begrepene står i pensum så det er nok noe vi kan få spørsmål om.

Dette er hentet fra pensumet gitt av Claus Huitfelt. Resten finner du her i Utdrag fra Claus Huitfeldt: Tekster og tekstkoding..

Til resensjonen hører identifikasjon, gjennomgang og sammenligning av tekstens vitner med sikte på å avklare avskriftsforholdet. Et hjelpemiddel i denne prosessen er kollasjonen (sammenstillingen), der man med utgangspunkt i ett vitne dokumenterer alle øvrige vitners avvik. Resensjonens mål er tekstens genealogi, dvs. en oversikt over den historiske sammenhengen mellom vitnene. Eller, som Haugen sier: «Resensjonen er avslutta når kritikaren — så langt råd er — har avklara korleis teksta er overlevert i sine handskrifter.» [Haugen 1990 s 155]

4.2.7 Det er ikke alltid mulig å nå resensjonens mål med resensjonens midler — som vi snart skal se er det f.eks. ofte ikke mulig å nå frem til en fullstendig genealogi. Dessuten er det ikke alltid det eldste vitnet som er det mest opphavelige. (En avskriver på 1500-tallet kan f.eks. ha hatt et eldre og mer kildetro forelegg enn en avskriver på 1300-tallet.) Slike forhold er det eksaminasjonens oppgave å klarlegge. Det dreier seg ikke bare om å avgjøre hvilke vitner som er eldst, men også hvilke vitner som er best eller mest opphavelige. Eksaminasjonen er kjennetegnet av en bred filologisk tilnærming, der vurderingen bygger på «ei rekkje kriteria, av språkleg, stilistisk, metrisk og stundom historisk art.» [Haugen 1990 s 163]

4.2.8 Med resensjonen og eksaminasjonen er de antatt mest opphavelige trekk ved vitnene identifisert. Resultatet foreligger i form av paradosen — teksten slik den fremstår gjennom et optimalt utvalg fra vitnene. Paradosen kan ha mer eller mindre åpenbare mangler i form av utelatelser og forvanskninger. Disse er det emendasjonens oppgave å utbedre eller rette. Ofte vil man kunne støtte seg på uavhengige historiske kilder, like ofte vil man måtte ty til ren gjetning. Denne delen av tekstkritikken, den såkalte konjekturalkritikken, forutsetter omfattende filologisk kunnskap og erfaring. Den er også ofte påstått å forutsette spesielle personlige anlegg eller erfaringer (den har derfor også vært kalt divinasjonen).

FRA CAPLEX

recensere (lat.), eg. gjennomgå, mønstre, vurdere; gi en skriftlig bedømmelse av en bok, en konsert, et teaterstykke e.l. Bedømmelsen kalles recensjon, og den som avgir den, kalles recensent.

emendasjon (lat. emendatio, av emendare, forbedre, rette på), forbedring (især om kritisk gjennomgang av og feilretting i gamle håndskrifter og tekster). Verb: emendere.

Reklamer