I sommer har jeg kvidret på Twitter. Det har vært morsomt og lærerikt. Jeg blir bedre og bedre kjent med min egen «stemme» og våger åpne for meninger og diskusjon. Jeg har blitt riktig glad i mange av de jeg samtaler med og blir stadig begeistret over hvor mange flotte kvinner og menn det finnes! På Twitter kan jeg på mange måter utrykke meg selv uten hensyn til alder, posisjon, fortid, utseende etc… Men nå er det TweetupBergen og jeg lurer på om jeg bør gå.

Det minner meg veldig om noe som hendte da jeg var ung. Jeg hadde fått Walkie Talkie av min mor. Time etter time satt jeg og prøvde å få kontakt med andre der ute i eteren. Og etterhvert fikk jeg venner. Spesielt to gutter som var litt eldre enn meg. Skjønne flotte fyrer- nok nerder etter dagens standard. Den ene kalte seg singer, den andre husker jeg ikke navnet til. Jeg husker ikke mitt eget heller. De bodde på Askøy, og jeg på andre siden av fjorden. Hver kveld pratet og lo vi. Spøkte og diskuterte. Hadde det fryktelig gøy! Så fant vi ut at vi skulle gå på kino. De advarte meg, guttene, ved å si at vi kanskje ville bli skuffet over hverandre. Og det ble vi nok. Jeg vet ikke hva de syns om meg, jeg var nok litt ung (ca. 15) og var hverken blond eller barmfager. (Bare litt lubben med brunt hår og brune øyne.) Men jeg syntes de var litt rare. Etter det ble det ikke helt det samme spøk å morro der ute på eteren.

Så er jeg redd for at det blir slik med Twitter også. For vi er ikke helt oss selv i sosiale media. Vi er en fasade av oss selv. Og når vi ser hverandre i virkeligheten, hva synes vi da?

Men jeg tror jeg tar sjangsen!

Reklamer