I dag fikk jeg beskjed om at jeg har bestått Universitetet i Bergens første dannelsesemne. Så nå er jeg offisielt dannet!
Det var et givende og gøyalt kurs. VI fikk først 9 timer forelesning, fordelt på tre dager, innen evolusjonsbiologi, filosofi og religionsvitenskap. Og så skulle vi diskutere. Vi var samlet 4 á 3 timers sessioner. Morsomme folk å diskutere med! Stort faglig spekter og masse artig kunnskap. Så måtte vi skrive oppgave. Problemstillingen var: Hva er meningen med livet. Vi fikk vurdering av sensor. Jeg fikk en veldig fin vurdering:

«En meget god besvarelse som gir en presis framstilling av hovedpunktene i kursets innhold, og som også leverer en selvstendig kritikk av de ulike posisjonene. Besvarelsen lykkes også i å vise sammenhengene mellom de ulike posisjonene. Sluttkonklusjonen er viktig og modig: «Det er et paradoks at det å godta den moderne akademiske vitenskaps svar gir mer meningsløshet i livet enn mening.» Det kunne ha vært interessant med en videre refleksjon om hvilke implikasjoner man kan eller bør trekke av dette.»

Dette er oppgaven jeg skrev:

Hva er meningen med livet?

En journaliststudent stilte følgende spørsmål på et debattforum (debattforum.sol.no) i april 2005:
Hei!
Jeg er journaliststudent ved universitetet i Stavanger og skal skrive en artikkel om hva som er meningen med livet. Hva mener dere her i debattforumet er meningen med livet? I «The Hitchhikers Guide to the Galaxy» er det endelige svaret 42. Er det noe i dette?
Marianne

Marianne fikk 60 svar. Disse er fasinerende lesning og har stor spennvidde fra ren spøk til stort alvor. Noen nevner det å tro på Jesus eller en annen gud mens andre ikke mener at det finnes mening. Atter andre snakker om det å leve i øyeblikket, eller om det å kunne forbedre eller forandre. Også reproduksjon og biologi blir nevnt. Sameya skriver:

Hadde vi mennesker enda vært primater, hadde vi fortsatt brukt den primitive delen av hjernen så hadde meningen med livet vært å føre genene videre, det hadde vært hovedoppgaven. Men nå har vi beveget oss videre, følelser og lyster har kommet inn i bildet. Alle mennesker er forskjellige, og alle mennesker har forskjellige tanker, det derfor vanskelig å si eksakt hva meningen med livet er, siden det er så mange forskjellige meninger om dette. Men jeg tror de fleste vil være vellykkede, et instinkt vi fortsatt har igjen fra den tiden som primitive primater. Men ordet vellykket kan strekke seg i flere retninger. Noen forbinder ordet vellykket med penger, makt, innflytelse. Andre forbinder det med kjærlighet, omsorg og å hjelpe andre.
Så, mitt svar til deg er vel det å være vellykket, siden det kan bety så mangt 🙂

Svarene viser at spørsmålet “hva er meningen med livet?” er et enkelt spørsmål å stille, men et svært vanskelig å besvare. Selve spørsmålet indikerer at vi allerede er av den formening at det finnes en mening med livet. Vi spør ikke om det er en mening, men hva som er meningen med livet. Dette kan skyldes at fleste av oss har et behov for at det eksisterer mening med våre liv. Med mening kan vi forstå et formål eller en hensikt men også en årsak. Om vi stiller spørsmålet ”hva er årsaken til at jeg/vi lever kan vi få andre svar enn om vi spør ”hva er formålet med at vi lever”. Spørsmålet kan også stilles i ulike kontekster. Et enkeltmenneske kan stille spørsmålet om sitt eget liv: ”Hva er meningen med mitt liv?”. Eller det kan spørre ”hva er meningen med menneskeheten kollektive liv, eller naturens eksistens”. Spørsmålet peker også mot at vi vil ha ett svar. Som om det kun finnes en mening med livet. Det er ingen større grunn til å anta at det kun finnes en mening, enn at det finnes uendelig antall meninger med livet.

Også begrepet liv kan tolkes på flere måter. Selv ikke biologer er enige om hva som regnes som liv. Når vi stiller spørsmålet om hva som er meningen med livet mener vi oftest liv i betydningen et menneskeliv fra unnfangelse til død. Men vi kan også mene eksistensen av alt som eksisterer i vårt kosmos.

Ethvert svar på spørsmålet vil være preget av den tid og kultur den som svarer lever i. Informasjon og nettverkssamfunnet gir tilgang på kunnskap og informasjon som ingen generasjon tidligere har hatt tilgang til (Castells, 2004). Muligheten til å finne svar på de spørsmål vi stiller er således større enn før. Svaret på hva som er meningen med livet kan vi lete etter flere steder. For en akademiker er det naturlig å søke svar innenfor vitenskapens verden: evolusjonsbiologien, filosofien og religionsvitenskapen.

Evolusjonsbiologiens svar på spørsmålet er klart og entydig. I sin bok ”Evolusjon og økologi—en innføring” (2007) gir forfatterne Giske og Jakobsen følgende svar på meningen med livet: å leve for å maksimere fitness. For å forstå hva de mener dette må vi se nærmere på de evolusjonsteoriene de beskriver. Forfatternes livsenhet er replikatorene. Dette er enheter som er i stand til å replikere seg selv, altså skape en kopi lik seg selv. Ved siden av dette må replikatorene ha en evne til- å overleve så lenge at de får kopiert seg selv. Replikatorer kan være molekyler, men det finnes de som mener at det også kan være memer (en enhet som kan romme tanker, ideer, minner etc). Replikatorer har eksistert på vår planet i om lag 4 milliarder år.

I menneskets hensende er disse replikatoriske molekylene vårt DNA, våre gener. Genene og deres replikasjonsprosess er basis for evolusjonsbiologenes forståelsen av meningen med livet. Genenes formål er evig liv gjennom kopiering av seg selv. Kroppen ses på som en farkost genene bygger for å kunne gjenskape seg selv. De replikatoriske molekylene som ”overlever” er de som er best tilpasset til å replikere seg selv i det miljøet de lever i, altså de som har best fitness. Denne tilpassningen til miljøet fører til det som kalles naturlig seleksjon og replikasjonsratemaksimerings-prinsippet. Meningen med livet er altså høyest mulig fitness for å ha høyest mulig replikasjonsrate. Ut fra dette kan vi trekke den slutning at meningen med livet er at den replikatoriske enheten skal lage flest mulig koper av seg selv på en slik måte at disse overlever så lenge at de igjen kan kopiere seg selv på en slik måte at disse overlever så lenge at de igjen kan kopiere seg selv og så videre. Denne prosessen anses som egoistisk i det at den ikke tar noen andre hensyn enn å oppfylle replikasjonsratemaksimeringsprinsippet.

Giske og Jakobsen hevder videre at dette replikasjonsratemaksimeringsprinsippet er grunnlaget for evolusjonen. Denne evolusjonen har frembrakt genfartøyet, organismen mennesket, og alt dette mennesket gjør og opplever kan forklares ut fra replikasjonsratemaksimeringsprinsippet. Slik sett kan vi påstå at alt vi foretar oss skyldes våre indre replikatorer. Menneskets følelser, opplevelser og handlinger forklares ut fra hvilke fordeler dette gir i henhold til replikasjonsratemaksimerings-prinsippet. Selv om mennesket er en komplisert organisme gjelder fremdeles replikasjonsratemaksimeringsprinsippet der egoet er i sentrum. Derfor anses også mennesket som et egoistisk vesen. Replikatologien gir også en forklaring på utviklingen av moral og samarbeid og gir rom for at mennesket også kan påvirkes av memer. Disse memene kan påvirke replikasjonsraten både positivt og negativt. Men dersom de virker negativt vil de gjøre at færre replikatorer overlever.

I boken til Giske og Jakobsen fremstilles replikatorene på en måte som får oss til å tro at replikatoren selv driver tilpassning til miljøet for å overleve. Men molekylet som er replikatorenheten har ingen følelser eller opplevelser. Den har bare dette ene, den kan replikeres. Hvem som overlever er det møte med miljøet rundt som bestemmer, ikke replikatoren. Den som passer best til miljøet overlever. Dette er en viljeløs seleksjonsprosess, og ikke en villet kamp fra replikatorens side. Selv om genene bygger en fleksibel kropp men mange tilpassningsmuligheter til ulike miljøforhold er det i evolusjonsbiologien like fullt en viljeløs prosess kun styrt av algoritmen nedlagt i en repilkatorisk enhet.
Selv om Giske og Jakobsen er ydmyke i forhold til dette at evolusjonsbiologi er vitenskaplige svar og ikke noe man ”vet” som den fulle og hele sannhet om meningen med livet går de langt i å hevde at evolusjonsbiologien gir svar på meningen med livet. Et ankepunkt mot dette er at uansett hvor mye man beskriver de livsprosesser vitenskapen kan avdekke vil det alltid kun være beskrivelser av det vi mennesker er i stand til å sanse og forstå. Det er vår begrepsverden og vår forståelse av det vi kan erfare. Men der vil alltid eksistere den muligheten at det er noe vi ikke kan sanse eller fatte.

Filosofen Martin Heidegger (Dreyfus & Spinosa, 2003) er svært opptatt av dette. Han mente at vi og alle ting er og har en væren. Denne væren har menneskene i vesten nå gått over til å se i et teknologisk perspektiv. Dette perspektivet kan være positivt for mennesket ved at det avdekker sannheter for oss som kan virke befriende. Men Heidegger mener også at teknologiprinsippet kan være farlig for mennesket og at vi kan miste oss selv i det (Heidegger, 1996). I dette moderne teknologiske perspektiv ser vi mennesket som grunnlaget for alt som eksisterer. Naturen er redusert til en utbyttbar resurs for mennesket å forbruke (Dreyfus & Spinosa, 2003). Han hevder også at ved datamaskinenes teknologi er naturen blitt et informasjonssystem. Når mennesket reduserer naturens liv til ressurs og informasjon reduserer den også seg selv til det. Det blir del av et system som ikke har noen ledelse eller styring. Gjennom det teknologiske perspektiv får vi en orden i alt slik at vi selv kan bli mer fleksible og effektive. Dette gir oss mulighet til å strebe mot at meningen med livet er maksimalt utbytte til minst mulig utgift. Vekst for vekstens skyld.

Heidegger er opptatt av at vi aldri kan se alt. Dersom vi avdekker noe vil noe annet tildekkes. Når han mener at teknologien som menneskets nye perspektiv for forståelsen av hvorfor vi eksisterer vil gi oss større innsikt er det fordi det avdekker nye sannheter for oss. I den grad innsikt i ens eksistens og væren øker forståelsen av meningen med livet må vi anta at teknologiens perspektiv kan gi oss nye svar om meningen med livet. Dette mener Heidegger vi vil være glade for. Man kan påstå at evolusjonsteorien er et eksempel på et teknologisk perspektiv på vår væren og dermed hevde at det kan gi oss verdifull innsikt i hvem vi er og hvorfor vi er. Da kan vi på samme tid se faren i at evolusjonsbiologien fordekker andre sannheter for oss og gjør det umulig for oss å se ”det hele”. Derfor er det viktig for oss at vi søker viten om vår væren også i andre kilder og teorier.

Innenfor filosofihistorien finner vi ulike meninger om hvordan mennesket er og hvordan det skal leve. Meningen blant filosofene varierer så mye at det ikke er mulig å trekke ut et entydig svar på hva som kan ansees som meningen med eller i livet. Men alle filosofene har vært opptatt av hvordan mennesket skal være og opptre i livet, men også om menneskets forhold til det guddommelige og til naturen.

Gnostisk og stoisk filosofi kan sees på som eksempler for to motsatte verdensforståelser. De greske stoikerne (ca 300 år f. Kr)(Martinsen, 2000) mente at å leve dydig var det eneste som var viktig og at lykke kun baserte seg på fornuft, kunnskap og innsikt. Ytre goder var hel uten betydning. Mennesket var et med naturen. Den orden som råder i universet beviste etter deres mening at Gud eksisterer. Gnostikerne mente derimot at det var guds tilstedeværelse i menneske som var viktig (Jonas,1963). Mennesket og gud var adskilt men likevel ett. Verden er adskilt fra gud, men gud frigjør verden.

Det finnes også mange eksempler på divergerende menneske og verdenssyn hos de store filosofene. For Platon er enkeltmennesket sett på som kun en del av et større samfunn (Martinsen, 2000). Mennesket mening i livet var å strebe etter det gode og kunne kun ha et godt liv som en del av et godt samfunn. Platon mente at sansene ikke kunne oppfatte virkeligheten. Denne lå utenfor det sansene kunne oppfatte. Vanlige mennesker som var opptatt av det daglige som spise og følge sine kunne ikke oppnå mystisk kontakt og dermed ikke kontakt med det virkelige. Dermed kunne de heller ikke ta del i det som var meningen med livet, det å strebe etter en høyere viten. Aristoteles derimot mente at menneskets mål med livet var å leve i overensstemmelse med det som var sant, riktig og godt, i samsvar med sine evner og egenskaper (Martinsen, 2000). Til å bedømme hva som er sant og riktig mente han man måtte bruke fornuften. Fornuften var noe mennesket hadde i motsetning til dyrene. Kant mente at det største for mennesket var å være begeistret over sine plikter selv om de ikke liker dem (Martinsen, 2000). Hegel så mennesket som en manifestasjon av Ånden, mens Nietszche delte menneskeheten inn i undermennesker og overmennesker. Man ble født I den ene eller andre grupper og kan ikke velge gruppe selv. Overmenneskene var født til å styre over undermenneskene (Martinsen, 2000).

FIlosofene diskuterer også hvorvidt Gud eksisterer eller ikke og hvilken betydning dette har for mennesket. Søren Kirkegard mente at troen på Gud gir livet mening (Martinsen, 2000). For mange gir religion en basis for svaret på hva som er meningen med livet. Å følge religiøse regler gitt av en gud oppfyller gudens formål og gir ens eksistens betydning og mening.

Men også innenfor religionsvitenskapen forsøker man nå å tilpasse forståelsen av forholdet mellom mennesket og dets gudstro til evolusjonsbiologisk tankegang. Gudsbildet eksisterer kun fordi en slik tolkning av verden gir mening for menneskets hjerne (Guthrie, 2001). Etter hans mening oppstod religion på grunn av menneskets ”tendens til å overevaluere tvetydige fenomener på spesielle måter”. Ved usikkerhet tolker vi det livløse til å være levende og det ikke-menneskelige til å være menneskelig. Religion og gudebilder oppstår når vi tolker menneskelignende mønstre i det som ikke er menneskelig. Religion er derved forklart som en artefakt produsert av replikatorens hjerne fordi denne har behov for å skape mening av det den sanser. Disse sansene er i evolusjonsbiologien kun er gitt den verdi at de hjelper replikatorene i kampen om å ha høyest replikasjonsmaksimeringsrate (fitness). Setter vi disse to teoriene i sammenheng har religion ingen annen funksjon enn å øke replikatorens fitness.

Til dette kan man reise den kritikk at det er mye i den kollektive religionsutøvelse som ikke kan enkelt forklares av enkeltmenneskets tolkning av sanseopplevelser. En religion er ikke skapt av enkeltmenneskers opplevelser men av en større kollektiv forståelse. På den andre siden trekker evolusjonsbiologene frem samarbeid som en sentral faktor i evolusjonene. Kan alle cellene i et menneskes kropp samarbeide om å replikere gener kan vel en gruppe mennesker samarbeide om å skape mening gjennom en religion. Men man kan også påstå at teorien om replikatorer er kognitiv skapt meningsdannelse av det vi observerer i biologien. Det er menneskets behov for å skape mening som fører til behovet for å beskrive livet ut fra evolusjonsbiologiske teorier.

Dette leder frem til en av mine største ankepunkt mot å bruke evolusjonsteorien som en total sannhet og forklaring på all mening i livet. Evolusjonsteorien er og blir en beskrivelse av hvordan livsprosesser skjer og har skjedd. Det er en forklaringsmodell som gir innsikt, orden og mening. Det kan aldri bli mer enn beskrivelse og teori. Det kan beskrive et formål med livet, men det reduserer det menneskelige livsløp, med dets gjerninger, tankevirksomhet og sanseopplevelser til en ren konkurransefordel for et molekyl. Et molekyl uten annen egenskap enn den at det kan replikeres. I møte med den teori at jeg kun er mine indre replikatorers konkurransefartøy i kampen om replikasjonsratemaksimeringsprinsippet kan livet føles nokså meningsløst.

Kanskje stiller enkeltmennesket spørsmålet om hva som er meningen med livet oftere i dag enn tidligere ganske enkelt fordi vi kan. Vi trenger ikke bruke all tid på overleve. Vi har nok mat, klær og andre goder. Mennesket lever lengre. Innsatsen som går til replikasjon er liten i forhold til lengden på livsløpet og livsinnholdet. Vi har tilgang til mengder av informasjon og tid til å gruble over den. Vi trenger å gi livet et innhold utover det å få barn. Ved å finne meningen med livet søker vi å få mening i livet.

Enkeltmenneskets spørsmål om hva som er meningen med livet er viktig for å gi mening i hennes liv. Et levd liv vil innebære opplevelse av lykke og glede, men også sorg, lidelse, savn og sykdom. En følelse av meningsfylthet kan derfor være helt nødvendig for å holde ut å leve.

Men forståelsen av hva som er meningen med livet har betydning også i et samfunnsperspektiv. Når mange deler samme forståelse av hva som er hensikten med livet kan dette få konsekvenser for normene i det kollektive samfunn. Et eksempel er hvordan mennesket ser på seg selv i forhold til naturen. En kollektiv oppfattelsen av at mennesket er hersker over naturen og naturen kun er en ressurs som er utnyttbar for mennesket gir en helt annen politikk enn en mer ydmyk oppfattelse av at mennesket er en del av naturen. I dag opplever vi stadig politiske konflikter der nettopp menneskets stilling i forhold til naturen er tema. Forurensning og menneskelig utbytting av naturens resurser fører til store endringer for alt levende. Et eksempel er de endringer vi ser i fiskebestandene både på grunn av overfiske, klimaendringer og forurensning. Dette har ikke bare konsekvenser for fiskene, men også for oss mennesker. Mindre fiskebestand vil gi oss mindre mat, og i verste fall forurenset uspiselig mat. Uansett hvilken mening vi finner Uten sunn mat kan vi ikke være i stand til å verken leve eller replikere. Dette viser hvor viktig den kollektive holdning til naturen er for mennesket.

Hva som er meningen med livet har vært et stadig tilbakevendende spørsmål for mennesket opp gjennom historien. Som vi har sett har mange ulike svar blitt gitt. Men er det godt for mennesket å finne svaret? Jeg tror at dersom man finner svaret gjennom evolusjonsbiologiens teorier i det ytterste der alt forklares som funksjon av tilfeldigheter og replikasjon kan man som Jacques Monod (Giske, 2010) bli frustrert:
«Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening
i den materialistiske vitenskap som jeg tror på».
«Jeg vet jeg er teleonomisk (leter etter hensikt), jeg er «Homo sapiens». Jeg
ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening… Min tanke er laget for mening – og der er ingen mening.»
«Den filosofien jeg tror på – nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og
energi, og at det ikke er noe annet – den frustrerer meg til døde. Men fordi dette
er sannheten, må jeg tro det inntil døden.»

Da er det kanskje bedre med innstillingen formidlet i anonyms svar til Marianne:
“Vi alle er en del av et puslespill, alle er en brikke og gjør sin del. Vi blir oppdratt til å jobbe i et nogså fungerende samfunn. Se på det som en maurtue.. vi vokser opp gjør vår del av kaka og dør. Universet er og vil alltid være uforklarlig, og i stede for å prøve å finne ut av alt, Bør man tenke på hva man vil med sitt eget liv og leve det til det ytterste.”

Min konklusjon er at det er viktig for mennesket å ha en mening i livet. Men den meningen blir en individuell opplevelse av hva som er viktig for enkeltmennesket. Denne meningen får konsekvenser for kollektivet når den deles av mange og blir normativ. Slik er enkeltmenneskets mening med livet viktig også i en større sammenheng en dets eget liv.

Men like viktig for mennesket er undringen over livets mysterier og grublingen over meningen med det hele. Det gir oss en ydmyk holdning til de faktum at vi aldri kan vite sikkert at den mening vi kommer frem til er riktig. Det kan virke som om det å alltid søke etter meningen med livet er viktigere enn å finne den. Det er et paradoks at det å godta den moderne akademiske vitenskaps svar gir mer meningsløshet i livet enn mening. Det er like meningsfylt som svaret i boken»The Hitchhikers Guide to the Galaxy» : tallet 42. La oss derfor heller fortsette vår evige søken etter svaret på det store spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Referanseliste

Castells, Manuel, The Network
Society: A Cross-Cultural Perspective. Cheltenham, UK
Northampton, MA, Edward Edgar 2004, (editor and co- author).

Dreyfus, Hubert og Charles Spinosa, “Further Reflections on Heidegger, Technology, and the Everyday” Bulletin of Science Technology Society, 2003, 23: ss. 339-349 Tilgjengelig på URL: http://bst.sagepub.com/cgi/reprint/23/5/339

Giske, Jarl, Forelesningsnotater til forelesning i evolusjonsbiologi ved universitetet i Bergen,1. Februar 2010

Giske, Jarl & Per Jakobsen, Evolusjon og økologi — en innføring. Fagbokforlaget 2007 (2. utgave)

Guthrie, Stewart, Why Gods? A Cognitive Theory, i Jensine Andresen, Religion in Mind, Cambridge, Cambridge University Press, 2001

Heidegger, Martin, Spørsmålet om teknikken, i Arnfinn Bø-Rygg, Oikos og techne, Oslo 1996

Jonas, Hans, The Cosmos in Greek and Gnostic Evaluation, i Hans Jonas, The Gnostic Religion, Boston, Beacon Press, 1963

Martinsen, Vegard, Filosofi: en innføring tilgjengelig på URL: http://filosofi.no/

Sol debattforum, Hva er egentlig meningen med livet? Tilgjengelig på URL: http://debatt.sol.no/node/4150341

Advertisements