Man bør behandle andre som man ønsker å bli behandlet selv. Det er en god regel. Det er ikke alltid lett. Vi er tross alt bare mennesker og vi gjør mange feil. Men det er en god leveregel å behandle andre mennesker pent og være snill mot dem. Og be om unnskyldning hvis vi har gjort noe dumt. For vi vil jo gjerne at andre skal være snill med oss og tilgi oss når vi har gjort noe dumt. Men samtidig skal vi jo ikke være det man kaller «dumsnille». Eller skal vi det? Jeg vet faktisk ikke hva som er beste strategi for å ha et bra liv. For det vil vi jo gjerne alle ha.

For et par år siden tok jeg et dannelseskurs på Universitetet i Bergen. En av forelesningene var om evolusjon og biologiske strategier. Det var blitt forsket på dette med å dele resurser i en sosial gruppe av dyr. Å dele for eksempel mat var en fordel i en flokk fordi man da hadde større sjanse for å overleve når det var lite mat. Men det fantes alltid noen i en gruppe som ville ha av de andres mat, men ikke ville dele selv. For forskerne så det ut som om den strategien som var best i forhold til overlevelse var å dele med en fremmed, men hvis den andre ikke delte med deg så sluttet man å dele med den personen. Men hvis jeg husker riktig så var det de som etter et par tre ganger ikke ha delt med personen prøvde igjen. Det hendte da ikke sjelden at den som ikke hadde delt først gang nå begynte å dele og dette ga ennå bedre overlevelses mulighet. Man kan kanskje tilgivelse ikke er en dum strategi;-)

Jeg tror noe av det mest menneskelige man kan gjøre er å feile. Og det beste man kan gjøre med utover å å be om unnskyldning er å lære av det. Å gremmes eller skamme seg fører sjelden noe godt med seg. Uten å feile lærer vi ikke noe og vi stagnerer i våre liv. Min bror gikk på skole i USA for mange år siden, og vi fikk være med på graduation seremonien. Han som holdt hovedtalen snakket varmt om det å feile. At det var en viktig del av utdannelsen og at det ikke var et nederlag. Det burde vi hevde i vårt utdannelsesystem også!

Hvis vi aldri blir tilgitt når vi feiler så blir det så fryktelig farlig å feile. Og feile gjør vi uansett. Hvis andre da behandler oss dårlig så skjer det noe med oss. Vi blir såret, sinte og hevngjerrige og føler oss mindre og mindre. Sinte og hevngjerrige mennesker er ikke så morsomme å ha rundt seg. Med mindre man har en felles fiende som man kan samles om å hate. Hater man lenge nok og føler seg nok tråkket på kan man ende opp med å gjøre onde ting mot uskyldige mennesker. Det kan være deg….

Derfor mener jeg at det er viktig å ha et reflektert forhold til hvordan man skal behandle andre mennesker, også de som gjør feil. Bare gjennom å behandle andre mennesker med respekt, romslighet, omsorg og omtanke kan jeg gjøre min andel til å gjøre verden til et bedre sted å være.

I disse dager foregår rettsaken mot Anders Breivik. Norge som samfunn er opptatt av hvordan vi med verdighet skal takle de grusomme handlingene et menneske har utført. Men er vi like opptatt av hvordan vi skal takle med verdighet at en venn har feilet eller tabbet seg ut? Hva gjør du? Tilgir du, eller vender du din venn, nabo eller klassekamerat en kald skulder og nekter å forholde deg til han eller henne? Gjør henne usynlig? Eller viser den andre at det er ok å gjøre en feil, men at det ikke må skje en gang til? Hvordan ville du likt å bli behandlet? Har du tenkt igjennom det?

Nå mener jeg ikke at vi skal si til Anders Breivik at det han gjorde var en feil han ikke må gjøre en gang til. Han bør selvfølgelig straffe og holdes i forvaring etter det. Hvorvidt han er syk eller ikke vet ikke jeg. Men jeg er av den tro at et menneske som ender opp så hatefull og kald overfor andre mennesker ikke har hatt gode opplevelser med mennesker rundt seg. Derfor mener jeg at det viktigste jeg kan bidra med er å forsøke å være et romslig, inkluderende menneske som tilgir feil, og håpe på at andre er like generøs mot meg. For feilfri blir jeg aldri og jeg jeg kommer nok til å gjøre dumme ting igjen. Men forhåpentligvis gjør jeg bare hver feil en gang. Ikke alltid blir jeg tilgitt og ikke alltid finner jeg det lett å tilgi selv. men jeg bestemte meg for mange år siden at bitterhet, hevngjerrighet og sinne stort sett aldri gikk ut over det andre mennesket, bare utover meg selv. Så jeg la det bort. Det er ikke verd å bruke tid på. Og en ting til: Når vi snakker med vår venn som vi føler gjorde oss urett, eller var slem mot oss så viser det seg at de sjelden mente det slik. Vi lager våre egne fortolkninger basert på vår forhistorie og erfaringer, men vi må huske at det ikke alltid er den eneste sannheten.

Nå kan du som argument si at den andre er så dum at du ikke vil ha noe med henne å gjøre. Men da glemmer du at alle mennesker er en del av flokken, og at hvordan du behandler den ene påvirker alle de andre også. Du kan ikke behandle ett menneske dårlig og tro at det skjer isolert fra resten av samfunnet. Enhver handling har en konsekvens langt utover det som skjer med det ene mennesket. Se på hvor store konsekvenser hver av handlingene til Anders Breivik har. Eller la meg gå tilbake til evolusjonen og det å dele mat. Når du velger å ikke dele mat med andre flokken så deler ingen med deg den dagen du ikke har mat. Og det kan være den ene du ikke delte med som har mat akkurat den dagen du trengte det som mest.

Så: Man bør behandle ethvert annet menneske slik man ønsker å bli behandlet som menneske selv.

Takk for at du leste dette! Måtte du ha en strålende dag med mye glede:-)

PS. En stor bamseklem og en vakker solstråle til akkurat deg:-D

Advertisements